TEXTFILE

Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Faren døde i 1826. Det var åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine, men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling var bare 3 kilometer frå Åsen-garden. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen. Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin.

I 1831 begynte han som omgangsskolelærer og ble etterhvert huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy, der fikk Aasen selv opplæring av prosten og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk og latin. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under Neumann. Deretter var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte, boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae, deretter ble Aasen strøket fra rullene.

Ivar Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt og plantelivet i distriktet. I 1836, da han bare var 22 år gammel huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1900). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk.
Norsk er et nordisk språk som snakkes som morsmål av rundt 4,9 millioner mennesker, [trenger bedre kilde] først og fremst i Norge, hvor det er offisielt språk. Det snakkes også av over 50 000 norsk-amerikanere i USA, spesielt i Midtvesten. Norsk, svensk og dansk utgjør sammen de fastlandsnordiske språkene, et kontinuum av mer eller mindre innbyrdes forståelige dialekter i Skandinavia. Norsk kan føres tilbake til de vestnordiske dialektene av norrønt, som også islandsk og færøysk har utgått fra, men avstanden til disse øynordiske språkene er i dag langt større enn avstanden til de østnordiske språkene dansk og svensk. Det er vanskelig å avgrense norsk mot svensk og dansk etter rent språklige kriterier; i praksis kan moderne norsk sies å være de skandinaviske dialekter og standardspråk som har geografisk tilknytning til Norge.

Norsk rettskrivning ble fra senmiddelalderen delvis erstattet av dansk skriftspråk. Sent på 1800-tallet oppstod landsmål, senere nynorsk, som et alternativt skriftspråk basert på flere norske dialekter. Dette gav støtet til den norske språkstriden, en langvarig strid mellom tilhengere av de ulike målformene og rettskrivningene. Rundt 87–89 prosent bruker i dag bokmål som sitt viktigste skriftspråk, mens resten bruker nynorsk.
Fra omkring 700 kaller vi språket norrønt. I norsk språkvitenskap blir norrønt først og fremst brukt om språket i Norge og på Island, selv om dialektforskjellene i det nordiske språkområdet var minimale, og språket i samtiden ble oppfattet som ett språk, kalt norrǿna eller dǫnsk tunga. Fra 700-tallet oppstod allikevel visse dialektforskjeller, og det er vanlig å snakke om en vestnordisk dialekt i Norge og på Island og Færøyene og en østnordisk dialekt i Sverige og Danmark. For eksempel ble de gamle diftongene monoftongert i øst, slik at der svensk og dansk i dag har sten, røs og løs, har mange norske dialekter stein, røys og laus. Også islandsk og færøysk beholdt diftongene.

Norrønt språk hadde på grunn av vikingenes reiser og erobringer sterk innvirkning på gammelengelsk på denne tida, og det bidro til å opprettholde den gjensidige forståeligheten. Forskjellen kan ha vært omtrent som forskjellen mellom norsk og svensk i dag.[7]

Fra omkring 1200 skilte dansk seg stadig mer fra norsk og svensk. Dansk mistet skillet mellom ulike vokaler i grammatiske endelser, slik at der norsk og svensk veksler mellom e, a og o har dansk bare e. Dansk fikk også en særegen fonologisk utvikling, blant annet får dansk sine bløde konsonanter og det danske stød oppsto på denne tida. Dette dialektskillet er større enn det eldre skillet mellom øst og vest, og det er først og fremst dette som gjør at nordmenn har vanskeligere for å forstå muntlig dansk enn svensk.

De norske norrøne dialektene fram til rundt 1350 kalles gammelnorsk. Gammelnorsk ble skrevet både med runer og med det latinske alfabetet som ble innført sammen med kristendommen på 1000-tallet. Da mange av de skrivekyndige døde i svartedauden i 1349 ble det norske skriftspråket svekket.